Various Artists - Sixth Flight: Night Vision (Flying Rhino)
Det britiske plateselskapet Flying Rhino utgir sine ”Flight”-samlinger nærmest på løpende bånd og kommer med ca. to samlinger i året. Men kvaliteten er likevel jevnt over ganske høy og dette er deres sjette samling i denne serien. Den åpner med et hyggelig, flytende og progressivt trance-spor fra Unknown Controllers aka svenske Tomasz Balicki (Atmos) & britiske Theo Butt (Dragon) og følges opp av ”Kym” fra svenske S-Range som er en dundrende tøff og massiv låt hentet fra en tidligere Flying Rhino-singel! Den svært dyktige, britiske duoen Man Made Man bidrar med et ny låt kalt ”Masher” og den moser ikke overraskende all motstand med sitt energiske og drivende lydbilde..!! Franske Bamboo Forest imponerer igjen med sin massive, progressive stil – låta ”Own Way” brøyter seg frem med kraft og besluttsomhet!
Det dårligeste sporet på denne samlingen kommer fra 4D aka Grant Collins (Darshan) & James Monro (Technossomy etc.) og er hele ti minutter langt, noe som er nærmest provoserende med tanke på hvor kjedelig og innholdsløs denne låta er. Minimalistisk psykedelia kan for all del være kult – det har f.eks. franske Three Point Turn (3. Turn) bevist med tyngde på sitt gode ”By Any Means Necessary”-album på Hadshot – men 4D er et skrekkeksempel på hvor lite fengende og groovy det kan bli. De som likte det gørrkjedelige Darshan-albumet ”Spectra” synes kanskje at dette er interessant..? Den relativt ferske trioen Dragon bidrar med ”Fuse” som er en skikkelig tung og tøff X-Dream-inspirert låt som sakte bygger seg opp til en noe mer intens slutt. Det nest siste sporet, ”Omen” fra Bumbling Loons aka James Monro & Dick Trevor (Green Nuns of the Revolution), er en svært hektisk sak med massivt, progressivt driv som fungerer tilfredsstillende. Bus aka lydmagikeren Gus Till avslutter med progressive og snille ”Finissimo”, som er i kjent Bus-stil og ikke akkurat overrasker men som vanlig er ganske bra.
Som dere sikkert for lengst har skjønt så er ”progressiv” stikkordet som gjelder for det nye Flying Rhino, enten lydbildet ligger nærmest tradisjonell psy-trance eller progressiv house/trance. Da mener jeg ”progressiv” i den forstand at låtene vanligvis mangler tradisjonell melodistruktur og bare går og går, uten at det skjer de helt store forandringene. Dette er hybridlydbilder som ofte fungerer bra men også lett kan bli kjedelige og strømlinjeformede. Hver for seg kan låtene ofte virke tilfredsstillende men hadde man samlet alle de progressive låtene fra samme artist i albumformat så ville det nok lett ha blitt for lite variasjon.
Top level
Music reviews